Slik skånes naturen ved nettutbygging

Det er teknikken med slisseboring som gjør det mulig å opptre så skånsomt som dette. Tidligere var det vanlig å sprenge fjell og støpe fundamenter i betong, før de store mastene ble montert.

- Hvert eneste mastepunkt krevde store inngrep i naturen. Nå borer vi oss direkte ned i fjellet for å feste fundamentene. Deretter flyr vi stolpene inn med helikopter for montering. På denne måten blir det nesten ikke mulig å se spor i naturen etter trafikk fra aktiviteten vår – i motsetning til da stolpene ble kjørt inn med tunge maskiner som lagde store sår i skogen, forklarer prosjektleder i Arva, Anita Foshaug.  

Klimanøytral og arealnøytral 

Anita Foshaug var prosjektleder da Arva bygde ny kraftlinje på 132 kilovolt mellom Finnfjordbotn og Silsand, til erstatning for den gamle, som var på 66 kilovolt. Til tross for at den nye linja er dobbelt så kraftig, er den på langt nær like ruvende i naturen. 

– Den nye linja har 21 mastepunkter. Den forrige hadde 55. De nye stolpene er høyere enn de gamle, og vi trenger derfor ikke så mange mastepunkter, forteller hun. Det handler om sikkerhetsavstand til bakken. Hun nevner en liten detalj som de fleste undervurderer, men som likevel har stor betydning for skånsom behandling av naturen: 

– Da vi til slutt strakk selve kabelen, utførte vi dette arbeidet på vinteren. Snøskuter var viktigste arbeidsverktøy, og skogbunnen var beskyttet av snø og is, forklarer hun.  

Så understreker hun det åpenbare i at det ikke er alltid Arva har mulighet til å benytte de ideelle metodene. Noen steder finnes det ikke fjell som gjør det mulig å benytte slisseboring. Ved noen prosjekter vil kravet til rask ferdigstillelse gjøre det umulig å vente til en annen årstid med å fullføre arbeidet. Men idealet er tydelig, og ambisjonene er klare.  

– I Arva har vi ikke bare ambisjon om å bli klimanøytrale. Vi skal også bli arealnøytrale, erklærer Hans Vidar Torbergsen.  

Torbergsen styrer prosjektene for Arva i Nordland. Han står i byggetomta i Tuvlia utenfor Bodø – der Saltstraumen transformatorstasjon er i ferd med å bygges – og peker ut i naturen rundt seg.  

– Fra Saltstraumen til Hopen går det i dag to kraftlinjer. Disse skal erstattes med én 132 kilovolt-linje. De gamle linjene skal fjernes, og dette vil frigjøre ganske mye naturareal, påpeker han. 

Gevinst fra reindrift 

Trygve Bent Johansen er prosjektleder for byggingen av Saltstraumen trafo. Han viser rundt i et anleggsområde som for uinnvidde kan fremstå som kaotisk, men som likevel består av mange eksempler på skånsom behandling av naturen.  

– Kabelsanda og toppdekket til anleggsveien er stort sett det eneste vi har tilført av ekstern masse til denne utbyggingen. Resten av steinen er stedlig masse, og på den måten har vi fått redusert anleggstrafikken, forteller han.  

Rundt tomta der trafostasjonen skal bygges, ligger det store jorddunger. Dette er toppdekket som er midlertidig lagret, og som skal legges tilbake på sin opprinnelige plass når all byggingen er unnagjort.

Det aller viktigste grepet ved byggingen av Saltstraumen trafo, er likevel det som IKKE er bygget.  

– Etter at de opprinnelige planene våre var godkjent av det offentlige, men før arbeidet startet, gjennomførte vi et ekstra møte med de lokale reindriftsutøverne. Etter å ha gått rundt her sammen med reindriftsutøverne ei stund, fant vi noen justeringer som førte til at hele prosjektet ble mye bedre enn det ellers ville ha blitt, forteller han. 

– Ved å flytte trafo-bygget beskjedne 100 meter, klarte vi å oppnå flere viktige gevinster samtidig. Reindriftsutøverne fikk frigjort et område som er viktig for reinflyttingen. Vi slapp å ødelegge ei myr, noe som er viktig for karbonfangsten. Og på toppen av alt dette fikk vi selv gjennomført vår egen utbygging på en mer kompakt måte, som både ble mer kostnadseffektivt og plasseffektivt enn det som var tatt høyde for i de opprinnelige planene, forteller han. 

 

Tidligere var det vanlig å sprenge fjell og støpe fundamenter i betong, før de store mastene ble montert. Hvert eneste mastepunkt krevde store inngrep i naturen. Nå borer vi oss direkte ned i fjellet for å feste fundamentene. Deretter flyr vi stolpene inn med helikopter for montering. På denne måten blir det nesten ikke mulig å se spor i naturen etter trafikk fra aktiviteten vår.

Anita Foshaug
prosjektleder i Arva

 

Gevinst ved ny teknologi 

Historien er full av eksempler på konflikter mellom reindriftsutøverne og kraftbransjen. Byggingen av Saltstraumen trafo er ett av undervurdert mange eksempler på at de to næringene er i stand til å samarbeide ganske godt, så lenge dialogen er god og starter tidlig nok. 

– For miljøet er det viktig at vi får erstattet noen av de gamle trafostasjonene med nye, forklarer Hans Vidar Torbergsen. 

Den første miljøgevinsten er mulig å se for de fleste utenforstående: Når de gamle trafostasjonene blir erstattet, kan de rives, og naturarealet disse har lagt beslag på kan dermed frigjøres. Den neste miljøgevinsten er ikke like visuell, og den handler om teknologi. 

– I de nyeste trafostasjonene våre, som Silsand, Kjelling og Saltstraumen, bruker vi teknisk luft som isolasjon i selve transformatorene. Tidligere ble gassen SF6 benyttet som isolasjon. I likhet med CO2 er også SF6 en kvelegass, men den er 23.000 ganger mer skadelig for naturen som CO2. Risikoen for at denne gassen skal lekke ut i naturen, er ikke særlig stor. Men jeg tror de fleste vil være enig i at det aller beste er å ta i bruk ny teknologi og redusere risikoen til null, sier han.  

 

Når Arva bygger nytt strømnett, er målet å utføre arbeidet med så lite skade på naturen som mulig.